Det Gylne Rosenkorset
Begrep
Begrep
I norske ordbøker og på Wikipedia er forklaringen av ordet Gnosis mangelfull, men for eksempel på engelsk, tysk eller nederlandsk ser vi forklaringen “dypere kunnskap og indre innsikt om menneske, verden og religion”. Vi beskriver det gjerne som “levende kunnskap i hjertet”, som avslører mysteriet med menneskeheten. Gnosis vekker hjertet som en spire som slår ut i blomst. De varme lysstrålene som treffer hjertet får det til å åpne seg. Slik kan den dypere kunnskapen som ligger i hjertet komme til overflaten. Et menneske kan oppleve dette som en indre gjenkjenning, en sikker viten om noe som ikke er mulig å beskrive.
I gnostiske skrifter sies det da også at Gnosis er en kraft eller et lys som ikke tilhører vår kjente verden, men som kommer fra guddommelig kjærlighet. Dette lyset er uavbrutt virksomt overalt, og gjør seg kjent for de som er mottagelige for det. Man finner begrepet Gnosis også i mange historiske og filosofiske bevegelser som forsøker å forklare betydningen og symbolene. Men du kan først forstå Gnosis når du opplever det som en kontinuerlig åndelig kraft. En kraft som er virksom i menneske og kosmos, og som kan lede mennesket til sitt bestemmelsessted. Og det å nå sitt bestemmelsessted er jo målet med enhver reise, også vår livsreise? For å kunne kjenne igjen vårt bestemmelsessted må vi først lære oss selv å kjenne. “Menneske, kjenn deg selv” ble allerede for flere tusen år siden risset inn i porten til Delphi-tempelet. Thomasevangeliet sier: “Den som vet alt men ikke kjenner seg selv, mister altet”. I den egyptiske visdommen nevnes selvinnsikten som like stor som kunnskap om Gud. “O, Asklepios”, utroper den legendariske Hermes Trismegistos, “mennesket er et stort under!”
Jeg er ikke bare et dødelig vesen som lever og dør. Jeg er også en udødelig sjel som til og med kan være en gud hvis jeg fra Gnosis´ dype kilde blir født på nytt.
Det handler her ikke om kunnskap om eller forundring over det kompliserte og ytterst sammensatte menneskelige livet. Helt til dags dato er dette livet fortsatt en gåte . Derfor viser disse ordene egentlig til noe som får mennesket til å overstige seg selv. Det er en evne eller en spesiell egenskap dypt i menneskets indre.
Hvis vi får en fornemmelse av denne evnen, av denne forunderlige egenskapen, og vil få den fram for dagen, da må vi dale ned i dypet av vårt vesen. Til kjernen. Denne kjernen blir beskrevet på mange måter. Som en rose, eller gnist, atom, en spire eller lotus. Gnostikere og rosenkorsere bruker ofte begrepet åndsgnist. Det er en gnist av det fullkomne guddommelige lyset, åndens lys, av lysets Far, hvor Gnosis er en av aspektene. Ledet av dette lyset kan mennesket lære sitt dypeste indre, og forstå sitt sanne bestemmelsessted: fra den lille guddommelige kjernen i mennesket kan Åndsmennesket bli født på nytt.
I Thomasevangeliet oppsummeres selvkunnskap og følgene derav slik:
Kjenner du deg selv så vil du også
være kjent, og du vil vite at du er
et barn av den levende Far.
At vi opprinnelig er “barn av den levende Far”, eller “Guds barn” ifølge Johannesevangeliet , er en skjult vishet. Å vende tilbake til det å “være Guds barn”, ikke i teorien men i virkeligheten, det er mysteriet som kjennetegner den gnostiske kristendommen som er oppstått ut ifra den hermetiske tradisjonen. Det er en indre gjenskapingsprosess som de gnostiske skolene opp gjennom tidene har brakt til sine elever.
Også det Gylne Rosenkorsets Skole holder den tradisjonen ved like. Grunnleggerne av denne skolen, J. van Rijckenborgh og Catharose de Petri har gjennom sine konferanser og bøker gitt kommentarer til autentiske gnostiske skrifter. På den måten er disse tekstene blitt tilgjengelige for vår bevissthet. De utgjør en kilde til vishet som kan være til hjelp ved søken etter meningen med livet. De har gitt forklaringer til blant annet manifestene til de klassiske rosenkorserne fra det 17. århundre (de kristne innvielsesmysteriene), tekstene til den kinesiske filosofen Lao Tze og de egyptiske skriftene til Hermes Trismegistos. Men fremfor alt har de formgitt læren og metoden til indre fornyelse og brakt den fram i verden på en måte som er tilpasset nåtidens menneske.
Rosenkors og Gnosis hører sammen. Rose-og-kors er symbolet for et menneske som retter seg mot sin endelige destinasjon: å vende tilbake til sin guddommelige opprinnelse. Den horisontale bjelken betegner livet slik vi kjenner det, og den vertikale symboliserer innstrømningen av gnosislyset som sender oss og muliggjør for oss den guddommelige planen. I skjæringspunktet av bjelkene åpner seg rosen som symbol for åndsgnisten i vårt hjerte – som klinger i oss som et rop fra det opprinnelige livsfeltet.
Den som kan reagere positivt på dette ropet vil rette sitt indre mot den vertikale innstrømningen. Han eller hun skaper da muligheten for rosen til å slå ut i full blomst, det vil si å realisere sitt sanne mål.
Når rosen eller åndsgnisten “våkner”, erfarer vi det som en indre hjemlengsel. Det går en lengsel ut til Gnosis fordi lyset som har truffet oss stimulerer til det. Oppfyllelsen av denne lengselen krever at personen medarbeider. Han eller hun vil måtte tilpasset livet til det som erfares innvendig som “sannheten”. En sannhet som vi tidligere har beskrevet som et under.
Dette å leve opp til “sannheten” er en meget personlig prosess. Det kan aldri være snakk om tvang, og ingen kan fortelle en annen hvordan han eller hun skal gå veien. Hver og en må finne og gjenkjenne sannheten i sitt eget vesen. Hver og en går veien i sitt eget tempo, til sin egen tid og med sine egne muligheter.
Det er en oppdagelsesvei. Når en lærer seg selv å kjenne lærer en altet å kjenne. Det begynner med storheten og sammenhengen i alt liv. Også forundringen over den egne veksten og de harmoniske mulighetene som ligger bevart i hvert menneske.
Rosens og korsets symbol bærer også på den opprinnelige betydningen av ordet religion, som er “å forbinde seg på nytt”. Sjelen forbinder seg på nytt med den guddommelige kraften, den befriende kraften som “ikke er av denne verden”.