Rosenkorsets Filosofi

Rosenkorsets filosofi beskriver en praktisk vei

Den gnostiske filosofi er ingen abstrakt lære, men beskriver en praktisk vei, en vei til menneskefornyelse.  Det vil være mulig å erfare innholdets realitet av denne siden når vi ikke bare fordyper oss i det intellektuelt, men også med vår totale oppmerksomhet og bevissthet trenger inn til selve essensen. Denne essensen ligger gjemt i hvert eneste menneske. Den kan gjøre seg gjeldende som en ren gnostisk viten.

Vi vet at nåtidens menneske for det meste kultiverer de ytre livsvilkår, og søker tilfredsstillelse i det ytre. At dette også er koblet til en stadig større egoisme, har nok ikke gått oss forbi. Problemene som er forårsaket av dette, blir stadig mer tallrike og stadig vanskeligere å finne en løsning på. Til slutt havner mennesket i en dyp krise. Han har fortapt seg i det ytre. Han vet ikke lengre hva sitt innerste vesen er. Usikkerhet, desorientering og ensomhet er blant annet følgene.  Mange frigjør seg mer og mer fra overleverte og tradisjonelle verdier og mønstre, og begir seg ut på leting etter et nytt perspektiv i livet, på basis av selvautoritet.

Ved et slikt øyeblikk viser det seg at Gnosis’ vei er meget aktuell og av stor betydning for mange. Det er ingen ny vei. Gjennom alle tider har utallige, gnostisk følsomme mennesker gått denne veien, ut fra forskjellige utgangspunkter og under mange forskjellige vilkår. Fordi livsvilkårene stadig forandres, er det også viktig at Gnosis’ vei stadig blir presentert og muliggjort på en ny måte.

Det Gylne Rosenkors

Den Internasjonale Skole av det Gylne Rosenkors, Lectorium Rosicrucianum, tilbyr i vår tid en praktisk og aktuell virkeliggjørelse av den gnostiske vei. Rosenkorsets skole har røtter i en urgammel tradisjon av mysterieskoler, men er moderne i sitt budskap, noe som appellerer til den sterkt individualiserte bevisstheten hos mennesket i det 20. og 21. århundre. Skolen har en utvikling og en historie bak seg. Den bygger på tidligere spirituelle impulser, f.eks. fra gnostikere i begynnelsen av vår tidsregning, og fra Albigenserne, Katharene og de klassiske Rosenkreutzere fra det 17. århundre.

Hvor kommer navnet Rosenkors fra?

Den Moderne Rosenkorsets skole har fått sitt navn fra den klassiske benevnelsen ”Rosenkors” eller ”Christian Rosenkors”. Navnet ”Christian Rosenkors” ble brukt av de klassiske Rosenkorsere i det 17. århundre. Christian Rosenkors symboliserer prototypen på mennesket gjenfødt i Kristus, dvs. et fullkomment fornyet menneske, som med hjerte og sjel tjener menneskeheten gjennom virkeliggjørelsen av en sann, spirituell fornyelse. I årene 1614, 1615 og 1616 ble manifestasjonen av de klassiske Rosenkorsere utgitt, som består av tre bøker;

• Fama Fraternitatis A.D. 1614 ( Rosenkors’ broderskaps Rop)
• Confessio Fraternitatis A.D. 1615 ( Rosenkors’ Broderskaps Trosbekjennelse)
• Christian Rosenkors’ Alkymiske Bryllup, A.D. 1459-A.D. 1616).

Disse manifester danner et opprop til en reformasjon som må finne sted i mennesket selv. De inspirerer til en ny spirituell besinnelse og utøver stor innflytelse på den religiøse tenkning i Europa. I forklaringen om Rosenkorsets Broderskap, publisert 21. desember 1960 i Haarlem, Nederland, av Catharose de Petri og Jan van Rijckenborgh , står det at benevnelsen Christian Rosenkors karakteriserer mennesket som går en åndelig vei i etterfølgelse av Kristus. Forklaringen sier at Kristus’ vei er en via dolorosa, en vei, en metode, en livsførsel, rettet mot bearbeidelsen av Rosen. Rosens symbol illustrerer skjønnheten og fullkommenheten til den nye sjelen. Rosen er tegnet for et latent, guddommelig prinsipp, som i kroppen vår befinner seg på høyde med hjertet.

Rosenkorsets Åndeskole i vår tid

Lectorium Rosicrucianum forklarer denne veien med vår tids språk. Åndeskolen ble stiftet i Nederland i 1924, og har i mellomtiden spredd seg til land i hele verden. De åndelige ledere Jan van Rijckenborgh og Catharose de Petri har skrevet en skatt av litteratur. De avdekket mange autentiske gnostiske tekster og skrifter, og gjorde dem tilgjengelig for dagens mennesker. Fra deres hånd kommer forklaringer på meget tilslørte tekster som  De klassiske Rosenkorsernes manifestasjoner, Corpus Hermeticum og Tabula Smaragdina av Hermes Trismegistos, Tao The King av Lao Tze, Pistis Sophia’ evangeliet, som blir tilskrevet Valentinus, en gnostiker virksom i Alexandria(i det andre århundre e.Kr.), og Nuctemeron av Apollinus fra Tyana, og mange andre skrifter.

Veien det læres om i Det Moderne Rosenkorsets Skole, er basert på den gnostiske Kristendom, og støtter seg til tradisjonene fra de klassiske mysterieskolene, som var virksom i mange århundre før vår tidsregning.

Rosenkors og Gnosis

I følge Rosenkorsere står Kristendommen i nær forbindelse med den gamle mysterievisdom. Det er en videreføring av den ustanselige gnostiske omtanke for verden og menneskeheten. En elev av mysterieskolen blir ikke bare betrodd en lære, men han blir også tilvist en vei, som gjør at han erfarer en høyere virkelighet.

Gnostikere fra begynnelsen av vår tidsregning satte et klart skille mellom to naturordener, to livsfelt. De snakket om Demiurgs verden, skaperen av motsetningenes verden som mennesket har sunket ned i, og om Guds verden, den guddommelige Natur, Overnaturen eller Pleroma. De lærte at fra denne gudsnaturen går ett rop ut til mennesket som er fanget i Demiurg, ett rop som retter seg mot menneskets gnostiske eller pneumatiske prinsipp av sann Innsikt. Dette ropet er, slik lærte gnostikerne, en kraft, en strålingsfullhet; Gnosis.

Det er den samme kraften som  av Lao Tze blir benevnt som ”Tao”, av Hermes ”Pymander” og i den Kristelige visdomslæren ”Kristus”. Gnosis kan også bli sett på som en sammenfatning av urvisdom, en syntese av all innsikt som viser til og forbindes med, det opprinnelige guddommelige liv.

Det gnostiske prinsipp i mennesket

I alle mysterieskoler ble oppmerksomheten til det søkende mennesket rettet mot det skjulte gnostiske prinsippet i ham. Dette transcendente prinsipp ble av og til sammenlignet med en kostbar juvel eller med en perle av stor verdi, og av og til som en gnist eller som et lite korn. Det moderne Rosenkorsets skole bruker begrepet ”åndsgnistatom”. Ropet som går ut fra Pleroma forsøker å vekke dette latente prinsippet. Det er ”befalingen” om å våkne, som kimer i mennesket. Det er minnet om sitt opphav, om Faderens hus, av en mistet ”tilstand-å-være-i”, som er den første oppvåkningen. Dette minnet inneholder et stort løfte; forvissheten av å motta Gnosis, levende kunnskap. Dette er kunnskapen om hvordan å vende tilbake, hvordan å våkne opp igjen. I ”Sjelens pilegrimsreise”, en lignelse som blir tilskrevet en jødisk gnostisk gruppering fra før vår tidsregning, nemlig Mandeene, blir dette tolket på poetisk vis. Sangen forteller om søken etter  Perlen, og om hvordan den fortapte kongesønn vender tilbake til sin Fars hus. Perlen som er lukket inn i en musling og ligger på havets bunn, er symbolet på det gnostiske prinsipp gjemt i hjertet. Den er av stor verdi fordi den bærer løftet om sannheten i seg. Prinsippet i det indre former porten til sannheten.

Sannheten ligger gjemt i mennesket

Gnostikerne antyder også det gnostiske prinsipp i hjertet som en gnist, en flamme. Når den gnisten blir vekket til en ild, blir mennesket prosessmessig fornyet i ånd, sjel og legeme. I filosofien til det Moderne Rosenkorsets Skole blir dette kalt transfigurasjon. Denne prosessen virker forskjellig hos hver enkelt, alt etter dens karakter og muligheter. Men det som forbinder alle mennesker med hverandre, er den indre vesenskjernen, den skjulte gudsgnist: i den er alle mennesker ett. Når mennesket kommer i harmoni med den, nærmer han seg ett fullstendig nytt livsperspektiv hvori Sannheten åpenbares.

Sannheten kan sammenlignes med solen som skinner på hver og en. Måten som dens lys blir tatt opp og benyttet, er for hver enkelt forskjellig. Sannheten åpenbarer seg ikke i ord og læresetninger, men som en evig og uforgjengelig idé. Den ligger skjult i menneskets gnostiske prinsipp og er samtidig virksom overalt i kosmos. Det går ustanselig et rop ut fra den, et rop som retter seg mot menneskets kjernevesen. Derfor kan denne veien bare gåes ut fra en egen gjenkjennelse og etterfølgelse.

Selvinnsikt

” Menneske, kjenn deg selv” var nøkkelordet på porten til innvielsestempelet i Delphi. I en av de eldste, gnostiske evangelier, Thomas-evangeliet, som utgjør en del av Nag Hammadi skriftene, står det skrevet: ” Den som tror han kjenner alt, men ikke seg selv, savner alt”. I følge gnostikerne faller Innsikt i sitt eget vesen sammen med Innsikt i Sannheten, i Gnosis. Derfor vil vi begynne dette informasjonskurset med spørsmålet : Hva er mennesket, og hva strever det etter?.

Hvert menneske strever etter noe i sitt liv. Alle er på en eller annen måte opptatt av å realisere noe eller å nå et mål. Dette holder mennesket i en konstant bevegelse. Det er tydelig at han alltid  savner noe. Streben etter å kompensere dette savnet setter sitt stempel på alle nivå av livet: det fortoner seg som en trang til stadig mer materiell eiendom, til å tilfredsstille sine sanser, og et økende behov for sikkerhet. Men også som en streben etter frihet og fullkommenhet, etter trygghet, et liv uten strid, etter oppriktighet og fred.

Preerindring

Preerindring er den store hjemlengselen i mennesket. Den ubevisste lengsel etter en for lenge siden tapt tilstand. Det ligger noe uoppfylt i mennesket som jager ham fremover og er årsaken til hans utilfredshet. Også når han, ytre sett, har oppnådd mye. Ved siden av den grunnleggende følelsen av å savne noe, er det samtidig en indre viten, at dette savnet på en eller annen måte kan bli opphevet. Utallige eksperimenter vitner om streben etter å tilfredstille denne urlengselen. Men når mennesket mislykkes om og om igjen, tyder dette på en fundamental mangel av kunnskap. Utrettelig strever mennesket etter å perfeksjonere sitt liv. Trangen til fullkommenhet er den drivende kraften bak den menneskelige handling. Sin overbevisning,  sin personlige streben på det personlige, politiske, kulturelle og sosiale plan, bærer preg av dette.

Rikdommen av ideer for å gjøre verdens tilstand permanent ideell, er uuttømmelig. Enorme mengder energi og arbeid blir satt inn for å motarbeide verdens forfall og forgjengelighet, for å gjøre fred og lykke til en varig sikkerhet for alle. Men oppnår fro det meste det stikk motsatte av sin streben, så det må være snakk om en illusjon. Gjennom denne illusjonen blir mennesket holdt borte fra det virkelige mål i livet. Lengselen i ham, den store hjemlengsel, kan tydeligvis ikke bli opphevet i denne natur. Den overstiger det eksisterende. Den vil gjøre ham oppmerksom på et annet liv, en annen virkelighet.

Det spirituelle prinsipp i mennesket driver ham gjennom mange motsetninger, mot erfaringsfullhet og til slutt til nødvendigheten av selvinnsikt. Det er nødvendig å kunne gjennomskue illusjonen, og å oppheve mangelen på Gnosis (kunnskap), ved å gå veien av fundamental omvendelse. Denne kunnskap er ingen intellektuell viten. Det er ikke nødvendig at mennesket kultiverer seg videre eller samler ennå mer viten; det eneste nødvendige er en ny oppvåkning på basis av preerindring. Etter hvert som mennesket kultiverer seg videre, bygger han stadig flere murer rundt det spirituelle prinsipp. Hans mange ideer og eksperimenter binder ham stadig sterkere til motsetningenes verden. Men denne verden er ment som et utviklingsfelt, hvor mennesket gjennom mange erfaringer kan få et gjennombrudd til den gnostiske bevisstgjøringen. Men det er blitt slik at mennesket forsøker å etablere seg varig i dette utviklingsfelt og i tillegg utnytter han det for å tilfredstille sine voksende materielle behov.

Fundamental omvendelse

Kan mennesket oppheve den grunnleggende mangelen på gnostisk bevissthet, for så å komme bort fra en feilaktig innstilling til livet? På veien til fundamental omvendelse handler det om å vende seg til det opprinnelige guddommelige, til urlengselens kilde. I den ligger, som en blåkopi,  planen klar for gjenoppbygging av det opprinnelige mennesket som kan vende tilbake til ”Pleroma”, Faderens hus. Det gnostiske Sannhetens evangeliet, sier om dette mennesket: Han er selve Sannheten. Og Faderen er i han, og han er i Faderen, samtidig som han er fullkommen og udelt i det sanne Gode. Han mangler ikke noe, men ro går ut fra han,  fordi han er vederkveget i Ånden.

Gjennom en trefoldig prosess i Ånd, sjel og legeme våkner det opprinnelige mennesket. Denne prosessen blir muliggjort gjennom den virksomme kosmiske Kristuskraft. Det er den formidlende kraft fra den opprinnelige gudsnatur som er virksom i og rundt ham. I ham som en mulighet, rundt ham som et rop om å realisere gjenfødelsen av det sanne mennesket. Hvis dette finner gjenklang i mennesket, begir han seg på en reise, til den eneste opprinnelige og befriende sannhet. Da gjenoppdager han sin sanne identitet og han får, slik det blir beskrevet i Thomas’ evangeliet, ”sitt eget Navn”. ”Når dere kjenner dere selv, skal dere bli kjent og dere skal vite, at dere er barn av den levende Far”. I følgende del skal vi gå dypere inn på denne fornyelsesprosessen. Til slutt et sitat fra boka ”Dei Gloria Intacta” av jan van Rijckenborgh;

 ”Budskapet det handler om på disse sidene, er bestemt for det esoteriske mennesket i videste mening, som er grepet i sitt indre og forutbestemte som Lyssøker. Dette mennesket kan gjenkjenne seg selv som sådan, når han blir rørt av trangen til å erindre, en primær underbevisst forbindelse med det tapte Lysland, en erindring om det mistende sønnskap. Denne tilstand forårsaker en uimotståelig trang til den skjulte verdenen, og vekker en lidenskapelig søken etter en opprinnelig tilstand som har vært borte i årtusener. Denne trangen veller rundt i blodet til eleven, og må derfor forklares ut fra hans fortid, samtidig som også blodsbindingen med forfedrene spiller en ytterst viktig rolle, slik som den esoteriske verdenslitteratur stadig har påpekt”

Det åndelige menneskets trang til å erindre forårsaker en magisk tilstand i personligheten. Sin egen og forfedrenes fortid, som gjør seg gjeldende i blodet, har satt sitt uutslettelige stempel i kandidaten. Denne åndstrangen kan virke på intellektet og forårsaker da en uslokkelig trang til esoterisk-vitenskapelige undersøkelser. Den kan også gjøre seg gjeldende i det astrale legeme og  forårsaker da et sterkt begjær om å oppfatte det magiske mer praktisk, eller den gjør seg særlig gjeldende i eterlegemet og kan da være årsak til synskhet, å hore stemmer, kraftig intuisjon o.l.