Vi kjenner alle til konflikt. Den finnes overalt rundt oss, i familier, i samfunnet, mellom nasjoner. Men mest av alt finnes den inne i oss selv.

Vi kan oppleve en stadig dragkamp: én del av oss vil én ting, en annen del vil noe helt annet. Jeg vil ha fred, men blir likevel fanget i frykt. Jeg lengter etter kjærlighet, men kjenner hvordan jeg klamrer meg fast, forsvarer meg og lukker hjertet. Jeg ønsker enhet, og likevel deler jeg verden inn i “meg” og “dem.”

Kanskje du har kjent det samme: du vil si noe trivelig, men en skarp kommentar slipper ut. Du vil ta et steg nærmere noen, men stolthet eller sårhet holder deg tilbake. Mange av oss ønsker å leve med mening, men en annen del vil helst bare ha komfort og distraksjon. Og så er spørsmålet for hver og en av oss: Hva finnes bortenfor konflikt?

Det hjelper å se hvor konflikten egentlig har sitt opphav. I oss finnes det to prinsipper. Det ene er personlighetens jeg, den delen som vil overleve, som ønsker å bli sett, og som søker trygghet og glede. Dette er naturlig. Det er ikke galt, det er bare slik personligheten er skapt. Og så finnes det noe annet, noe stillere og dypere: en åndsgnist, som et frø som ikke kommer fra denne verden av motsetninger. Den hvisker om sannhet, om frihet, om kjærlighet som ikke er avhengig av å få noe tilbake, og i lyset av dette frøet kan sjelsbevissthet bli født. Problemet er at disse to ikke snakker samme språk. Personligheten sier: “Beskytt deg selv,” mens sjelsbevisstheten sier: “Overgi deg selv.” Når begge trekker i oss samtidig, er det ikke rart at livet kjennes som en kamp.

Kanskje spenningene vi gjennomgår ikke er feil. La oss se på våre konflikter og kamper som om de er en smie. Tenk på jern lagt i ild: det varmes opp, hamres og formes, og slik blir det sterkt, nyttig og vakkert. Konflikt, både indre og ytre, er ilden hvor sjelen prøves og vekkes. Hvis vi bare kjemper inne i den, blir vi brent. Hvis vi flykter fra den, følger den oss. Men hvis vi våger å stå stille i ilden, nærværende og uten å velge én side mot den andre, da begynner noe nytt å vise seg.

Midt i konflikten finnes et stille punkt, et rolig sentrum i hjertet. Kanskje du selv har lagt merke til det, midt i en krangel når du plutselig slutter å forsvare deg og bare lytter. Eller i et øyeblikk av dyp utmattelse når du slipper all motstand og et øyeblikk av fred oppstår. Det er det stille punktet. Når vi berører det, selv bare et øyeblikk, ser vi at begge sider av kampen hører til samme forgjengelige verden. Ingen av dem er den endelige sannheten. Og fra den erkjennelsen våkner noe dypere, et nytt perspektiv, en ny måte å være på. Spørsmålet skifter fra: “Hvordan kan jeg vinne denne konflikten?” til: “Hvem er det i meg som stadig kjemper?”

Hele vårt jordiske liv er vevd av par: lys og mørke, glede og sorg, fødsel og død. Vi klamrer oss til den ene siden og flykter fra den andre. Men begge hører til samme felt. Dette er dualitetens slør, personlighetens drakt. Men bak dette sløret finnes noe helt annet. Og vi kan ikke se det før vi slutter å kjempe med motsetningene. Personligheten er et vidunderlig instrument, men den ble aldri bygget for å bære det evige. Den fødes i tid og dør i tid. Likevel, i utmattelsen av konflikten, åpnes et rom. Og i det rommet kan en ny sjel bli født. Dette er den andre fødsel, en oppvåkning av det udødelige i det dødelige. Det er som en skjult rose som springer ut når den gamle kampen endelig legges ned.

Å leve bortenfor konflikt betyr ikke at ingenting berører oss lenger. Det betyr at vi ikke lenger lar oss definere av våre kamper. Dette er “sjelenes rustning.” Ikke en rustning av stål for å kjempe mot andre, men en indre beskyttelse som kommer av kjærlighet, av sannhet, av overgivelse. Det er en styrke som ikke trenger å slå tilbake, en klarhet som ikke trenger å dømme, en kjærlighet som ikke trenger å holde fast. Med denne rustningen kan vi fortsatt møte diskusjoner hjemme, frustrasjoner på jobb og tvil i oss selv, men de sårer oss ikke lenger i kjernen.

Så, hva finner vi egentlig bortenfor konflikt? Vi finner fred, ikke den skjøre freden som kollapser når livet blir vanskelig, men en fred som alltid er der, som en skjult kilde under jorden. Den bærer oss når alt annet faller sammen. Den stabiliserer oss når følelsene ryster. Den lærer oss at stillhet kan være sterkere enn argument, og at å gi etter kan være sterkere enn å tvinge.

Vi finner enhet, ikke som en idé, men som en virkelig erfaring. Vi begynner å se den samme åndsgnisten skinne i hjertene til dem vi står imot, slik den også skinner i vårt eget. Og den erkjennelsen endrer alt. Vi ser fortsatt forskjeller, men vi ser ikke lenger fiender. Vi ser ulike uttrykk for det Ene Livet.

Og vi finner frihet. Friheten fra å være tvunget til å kjempe, forsvare, gripe, bevise. Friheten til å hvile i det evige, til å handle uten frykt, til å elske uten betingelser. Denne friheten føles som hjemkomst, som å legge ned en byrde som har vært båret altfor lenge. Som å sitte ved varmen av et bål etter en kald reise. Det er gleden ved å huske hvem vi virkelig er.

La oss derfor ikke frykte konflikt, og ikke behandle den som et nederlag. Konflikt er smien der noe høyere formes i oss. Det er døren vi må gå gjennom, fra det rastløse, delte jeget til freden i den udelte Ånden. For det finnes bare én vei ut av konflikt, og det er å stå i det konfliktfrie rommet i Ånden. Det er ikke-meg, men den-andre-i-meg, som åpenbarer seg når vi er til stede.

Når konflikt kommer, i våre familier, i vårt arbeid, i vårt hjerte, la oss huske: dette er ikke slutten. Det er terskelen. Det er læreren. Og hvis vi våger å tåle smerten og stå stille i dens ild, hvis vi våger å vende oss innover til det stille punktet, vil vi oppdage at konflikten ikke er det siste ord, men en mulighet til forvandling.

Bortenfor finnes en fred ingen storm kan ryste, en enhet som ikke kan brytes, en frihet som ingen makt på jorden kan ta bort. Og mest av alt finnes den stille gleden over at sjelen vender tilbake til sitt gyllene hjem.

]]> https://www.rosenkorset.no/symboler-og-myter-et-kart-over-den-indre-reisen/ Sun, 25 May 2025 22:38:08 +0000 https://www.rosenkorset.no/?p=4059 Les mer »Symboler og myter – et kart over den indre reisen]]> Hvorfor har mennesker alltid fortalt historier?
Og hvorfor har mennesker alltid lyttet til historier fylt med undring?

Det er noe i visse historier som fanger oss – og det som fanger oss, er ofte det samme som en gang fanget noen så dypt at han eller hun bare måtte fortelle om det. Som mennesker er vi uttrykksfulle av natur. Det ligger i det menneskelige å ønske å fortelle historier om det som er viktigst for oss.

Så, når noe virkelig viktig skjer, og spesielt noe gledelig – da ønsker vi å uttrykke det. Vi ønsker å dele det, helst med hele verden! Dette har vært slik til alle tider.

Og det som kanskje har vært viktigst for hvert menneske i alle tider, er lengselen etter et liv som ikke er preget av uendelig sorg, frykt og forfall, men et liv som er evig, et liv som er stadig. Et liv som er fritt for de stressfaktorene og lidelsene slik vi kjenner dem også i våre egne omstendigheter.

Mennesket har alltid strevd som vi strever, men dette samme mennesket har også, i dype øyeblikk, funnet denne evigheten i seg selv. Og ingenting var mer gledelig – og viktigere – enn å dele det.

For det handler om en indre frihet – et lys større enn verdens lys, et lys som aldri dør.

Derfor finner vi befrielsesmyter. Vi finner disse fra de eldste hulemaleriene til moderne kunst, kultur og film. Fordi mennesker har alltid gått gjennom den samme prosessen, og mennesket har uttrykt alt dette i kunst og musikk og gjennom eventyr, myter og fortellinger – og noen av disse ble til religioner.

Grunnlaget er alltid det samme:
Vi er, i vår opprinnelige tilstand, vesener av lys,
men vi er fanget i mørket,
og vi må vende oss tilbake til lyset,
slik at vi blir vesener av lys igjen.

Så vi må vende sjelen tilbake til denne opprinnelige, lysende tilstanden, og når vi gjør det, da skjer en oppvåkning.

Dette skjer ikke plutselig.
Dette skjer ikke uten motstand heller,
selv om vi blir bevisste deltagere av en indre fred.

Oppvåkningen skjer gjennom ulike faser – noen ganger smertefulle, men alltid med mottakelse av kjærlighetskraft og nåde og en økende indre fredstilstand.

Disse historiene vi snakker om har alle samme tema. Det ser ut til at grunnlaget for alle myter sannsynligvis er likt, fordi denne ene historien er vevd inn i vår eksistens.

Noen ganger er dette kalt mono-myten. Når vi undersøker disse mytene, ser vi at de ikke bare er historier for underholdningens skyld, men at de er levende metaforer, symboler og veivisere som peker mot en virkelighet som ligger dypt inne i oss – en virkelighet fylt av fred, en virkelighet av en strålende evighet, som er en del av hjertet vårt.

Så hvorfor symboler? Og hvorfor myter?

Symboler er egentlig verdslige objekter som brukes til å forklare en sjelsvirkelighet, som er verdensfjern. Det er derfor symboler ikke taler til oss på samme måte som logiske argumenter.

Disse symbolene instruerer ikke sinnet vårt med ny informasjon, men de gir gjenklang i et dypt minne i oss. Et minne om vår opprinnelige sjelstilstand – som vi har mistet.

Så når vi hører disse historiene, er det som om et minne – vi nesten hadde glemt – kommer opp til overflaten. Det er som om noen nettopp har nevnt en detalj fra for lenge siden, og nå husker vi også andre ting fra denne hendelsen.

Og det er derfor det finnes myter: for at vi skal huske.

Alle disse historiene følger et velkjent mønster. De handler ofte om et fall fra nåde, og en tilbakevending til nåde – og dette er ikke bundet til én tradisjon. Vi finner disse historiene i Bhagavad Gita, Odysseen, den norrøne Edda, Kristi liv, de alkymistiske og rosenkors-tekstene, middelalderens ridderhistorier og mange andre kilder.

Alle sier det samme på en annen måte – akkurat som vi i det Moderne Rosenkorset også prøver å si det samme, fordi vi bokstavelig talt ser det samme som det alltid har blitt sett.

Det som er mytologisk, er nemlig prosessen til et menneske som lengter etter lyset, som søker lyset, som følger lyset – og som blir opplyst av lyset. Og denne reisen går via syv ulike faser.

Ikke som statiske trinn – for vi er alle i en flytende prosess, der to faser alltid spiller en viktig rolle samtidig – men det er likevel enkelt å dele den stadige veien inn i syv deler.

Og nå i kveld ønsker vi å presentere disse fasene gjennom kjente historier.

1. Den hellige utilfredsheten

Den første fasen på vår vei er et liv fullt av utilfredshet. Det er et liv der vi sitter fast i rutiner, der vi jakter etter begjær, og der vi stadig gjør det andre forventer av oss.

Vi sitter fast i et hjul som ofte kan føles meningsløst – så vi begynner å lete etter mening. Dette kan vi kalle en hellig utilfredshet: en følelse av at noe essensielt mangler.

Vi finner akkurat dette i mange fortellinger:

• I Bibelen blir det fortalt om den fortapte sønnen. Han er helt tom, selv om livet hans er fylt med verdslige gleder.
• I Odysseen lengter Odysseus tilbake til sitt opprinnelige kongerike, Ithaka, mens han er fanget i en verden full av illusjoner.
• I Den guddommelige komedie våkner Dante opp i en mørk skog. Han er usikker på hvordan han havnet der og vet ikke hvor han skal.
• I filmen The Matrix får Neo en følelse av at verden hans er usann og ufullstendig.
• I Siddhartha, av Hermann Hesse, drukner hovedpersonen bokstavelig talt i rikdom, mens han i virkeligheten dør innvendig. Han klarer ikke å finne glede.
• Job, som vi kjenner fra Bibelen, er knust, og Gud virker helt utilgjengelig.
• I Det gamle testamentet sier Kong Salomo: «Alt er forfengelighet.» Alt er bare et tynt lag av pynt, mens det som ligger under er uekte.
• I Bhagavad Gita møter vi Arjuna, som er fanget i en moralsk krise midt i livets krig. Han vet ikke lenger hva som er rett og galt.

Og det er her reisen begynner – for hver og en av oss.

Den første fasen begynner ikke med seier, men med en tom følelse av ufullstendighet. Og denne følelsen leder oss til den andre fasen.

2. Lengselens rop

Tomheten blir en smerte. En dyp, eksistensiell lengsel som roper:
«Gud, gi meg fred!»

Selv om det kanskje ikke føles slik, er dette ropet en dyp åndelig tørst – en tørst etter livets vann. Det er en lengsel etter det virkelige, etter frigjøring og etter noe som virkelig gir mening.

Dette ropet gjenfinnes i mange hellige og mytiske fortellinger:

• Arjunas bønn til Krishna i Bhagavad Gita, hvor han ber om lys i et moralsk mørke.
• Maria Magdalena gråter ved Kristi grav – verdens lys som er tapt.
• I det gamle Egypt gråter Isis og Nephthys over tapet av Osiris, også han et bilde på verdens lys.
• I den gnostiske Pistis Sophia gråter hun i smerte og ber om lysets tilbakekomst – det første mysteriet.
• Parsifal kjenner en dyp skam fordi han innser at han gikk glipp av gralen på grunn av mangel på medfølelse.
• I Eddaen kan Baldr, kjærlighetskraften, bare komme tilbake når hele verden gråter etter ham.
• I Gilgamesh-eposet, når Enkidu dør, gråter Gilgamesh og lover å søke udødelighet.
• I Det nye testamentet står det:

«Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.
For hver den som ber, han får.
Den som leter, han finner.
Og den som banker på, skal det bli lukket opp.»

Dette er den andre fasen: lengselens rop. Og dette ropet leder til et vendepunkt.

3. Lysets visjon

Når vi roper, hyler, gråter og ber – da får vi svar. Det mørke åpner seg for det lyse.

Vi ser et glimt.
Vi får en visjon.
Vi kjenner et nærvær.

Det ekte, det evige, som ligger både innover og utenom, viser seg. Noen ganger kommer det stille. Andre ganger brått, gjennom krise. Men uansett: dette lyset vi ser, forandrer alt.

Vi kjenner dette igjen i mange symbolbærende fortellinger:

• Paulus’ omvendelse på veien til Damaskus, der han blir overveldet av et blendende lys.
• Den hellige gral viser seg plutselig for de verdige ridderne.
• Moses hører Guds stemme i den brennende busken.
• Fangen i Platons hule vender seg og ser lyset for første gang.
• I alkymien symboliseres dette av påfuglstadioet – når alle farger blusser i skjønnhet før døden og forvandlingen.
• I Johannes’ åpenbaring åpner himmelen seg og han ser det himmelske mennesket.

I alle disse historiene skjer det samme vendepunktet – det samme som vi må gjennom i vår egen oppvåkningsprosess.

4. Renselsens ild

Etter vendepunktet – der vi virkelig har blitt kjent med lysets strålende kilde – følger mange vanskeligheter. For alle illusjonene egoet tidligere har bygd opp, må nå oppløses for å gjøre plass for lyset.

Når man har sett lyset, da kommer lyset med et krav:
Man må leve ut fra lyset – ikke bare se det.

Derfor er den fjerde fasen en kraftig og ofte tøff renselse. Vi finner denne renselsen symbolisert i mange myter og historier:

• Kristus befinner seg i ørkenen i 40 dager og blir satt på prøve.
• Gandalf den grå må dø for å gjenfødes som Gandalf den hvite.
• Johannes av Korset beskriver “sjelens mørke natt”, hvor man møter mange indre kamper.
• Parsifal ledes til gralen gjennom sorg og ydmykelser.
• I alkymien blir denne renselsen symbolisert ved blekingen – Albedo – hvor all urenhet brennes bort.
• I tarot representeres dette av kortet Tårnet, hvor gamle og usanne strukturer kollapser.
• Dette er også Ragnarok og Johannes’ åpenbaring, hvor det gamle ødelegges for å gi plass til fornyelse og gjenfødelse.

Denne fasen innebærer at alt krystallisert og uekte blir revet ned. Det kan være smertefullt. Men nåden som finnes i denne smerten, er større enn all verdens lidelse.

Man mottar det som i gamle tekster kalles Gileads balsam – en helbredende smerte som forbereder sjelen på en ny glans.

5. Det indre øyet våkner

Gjennom denne renselsen kommer vi til en dyp stillhet som avslører en ny virkelighet – en virkelighet som er fri for astrale stormer.

Dette er fase fem: Oppvåkningen av det indre øyet.

Vi – eller kandidaten, eller helten i historien – får et nytt syn, både innover og utover. Når de indre illusjonene oppløses, begynner sjelen å være vitne til en annen virkelighet. Et nytt lys ser gjennom oss.

Det indre øyet åpnes.

Dette uttrykkes i mange tradisjoner og symboler:

• Kristi forvandling på berget, der hans lys skinner innenfra.
• I egyptisk mytologi får Horus øyet sitt tilbake – et symbol på det gjenopprettede, oppvåknede synet.
• I Veda-tradisjonen er det Brahmas tredje øye, som ser forbi det forbigående og inn i det evige.
• I det gnostiske Thomasevangeliet sies det: «Når ditt indre blir som ditt ytre…»
• I Bibelen står det: «Når ditt øye blir enkelt, blir hele kroppen full av lys.»
• I sufismen snakkes det om speilhjertet – et rent hjerte som reflekterer det guddommelige uten forvrengning.
• I hinduismen kalles dette Darshan – den gjensidige erkjennelsen mellom mennesket og det guddommelige.
• Og dette er også Gralen: ikke lenger bare sett, men erfart som en levende virkelighet – som en del av det nye riket.

Fra dette punktet styres sjelen ikke bare av tro, men av direkte innsikt – en levende bevissthetstilstand, der alt oppleves som ett.

6. En ny væretilstand

Dette nye synet – det indre øyet som våkner – fører til en ny type handling. For det indre øyet forblir bare åpent når vi lever i samsvar med det vi har sett. Når vi blir lysets tjenere.

Uten en ny handling vil øyet lukkes igjen.

Derfor er det sjette trinnet på veien en ny væretilstand. Vi handler ikke lenger ut fra ego, vilje eller ambisjon – men fra stillhet, medfølelse og sannhet.

Når vi ser på en ny måte, strømmer kjærligheten naturlig fra oss. Vi forankrer oss i sannhet innover, og lar lyset strømme utover.

Dette gjenspeiles i mange fortellinger og tradisjoner:

• Kristus helbreder sine medmennesker med dyp medfølelse. Han legemliggjør guddommelig kjærlighet.
• Avalokiteshvara, bodhisattvaen for medfølelse, lover å redde menneskeheten og vil ikke forlate verden før den siste sjel er befridd.
• Rosenkorserne tjener menneskeheten i det skjulte – med enkelhet, i stillhet og uten skryt.
• Moses kommer ned fra fjellet med et skinnende ansikt og med sannhetens lov i hendene.
• Den gnostiske Sophia er nå forløst, og tjener fra det trettende eonet.
• Gralsridderen vender tilbake for å helbrede den sårede kongen Amfortas og fornye landet.

Døden er overvunnet i denne sjette fasen.
Sjelen skinner nå fullt ut.
Den lever i handling, og handlingen er lys.

7. Forvandling og forening

I den syvende og siste fasen vender sjelen helt tilbake – som et forvandlet vesen. Nå er den ikke lenger på søken. Den har blitt ett med det den søkte.

Vi finner denne foreningen uttrykt i mange symbolske og hellige bilder:

• Kristi oppstandelse – en kropp strålende av lys og nåde.
• Odyssevs’ hjemkomst – han er dypt forvandlet.
• Buddhas oppvåkning – han er fredfylt og skinnende.
• Føniksen som reiser seg i prakt fra asken – i nytt liv, uten fortid.
• Det usynlige Rosenkorstempelet – som de gamle rosenkorserne beskrev: det er overalt, men skjult. Tilgjengelig for enhver som roper av hjertet.
• Det siste alkymistiske stadiet: Rubedo – hvor ånden stråler fullt ut i sjelens blod, og himmel og jord forenes i ett.

I denne syvende fasen søker ikke sjelen lenger lyset –
for sjelen har blitt til lys.

Disse syv fasene er ikke bare en fortelling.
De er din fortelling.

Så når du føler deg fortapt, rastløs eller tynget av en verden som går for raskt, eller føles for overfladisk – ikke glem:

Lengselen du bærer på, er hellig.
Kampen du kjemper, er hellig.
Smerten du kjenner, er ikke svakhet –
det er Åndens stemme i deg.

En stemme som kaller deg hjem,
til midtpunktet i ditt vesen.

En stemme som leder deg tilbake til den absolutte, indre stillheten –
en stillhet som strømmer over av lys.

I mytene vender helten forvandlet tilbake.
I vår egen forvandling vender vi tilbake –
ikke fordi vi har erobret verden,
men fordi vi har gitt slipp på det som var usant i oss.

Og slik har vi blitt det vi alltid har vært:
En sjel fylt av åndens lys.

I hvert menneskeliv kommer det et øyeblikk hvor et dypere kall stiger opp til overflaten.
Det kommer med sannhet.
Det kommer med virkelighet.
Og det viser seg i former som livet selv fører med seg, gjennom perioder fylt av glede og sorg, gjennom tider hvor vi kjemper i det skjulte.

Men selve kjernen i vår indre kamp forblir den samme:
Det er noe mer.
Og vi vet det.

Det er en viten som bor i oss, urokkelig.
Vi kan ikke late som om den ikke finnes.
For det er noe i oss som ser forbi livets utilfredshet, og minner oss om en dypere virkelighet.
Vi kjenner det i hjertet:
Det finnes noe større enn rollene vi spiller. Noe mer enn målene vi jager. Mer enn identitetene vi stadig former.

Dette er en viten som er sterk, men stille.
Taus, men likevel høylytt.

Og den viser oss:
Vi er ikke det verden hele tiden speiler tilbake til oss.
Vi er noe annet.

Bak refleksjonene fra verden skinner et mildt, vedvarende kall fra det indre lyset.
Det er den myke, men kraftfulle hviskingen fra den guddommelige gnisten i oss.
Den ber oss å reise oss fra vår indre søvn.

Den samme virkeligheten også omtales i Upanishadene:

“Det finnes et lys som skinner
hinsides alle ting på jorden,
hinsides oss alle,
hinsides himlene,
hinsides det høyeste –
og dette er lyset
som skinner i ditt hjerte.”

Dette lyset trenger vi ikke hente utenfra.
Vi trenger ikke en gang å søke det.
Det er allerede i oss.
Som solen bak skyene , den skinner, men vi ser ikke kilden.
Lyset er til stede, men de skarpe skyggene finnes ikke.

Kilden er skjult fordi vi er viklet inn i illusjonene fra den ytre verden.
Den gamle visdomstradisjonen kaller disse illusjonene for maya, et spill av former, polarisert og polariserende.
Sanseinntrykkene våre blir fanget av dette spillet, og personligheten vår blir trollbundet.
Men sjelen, den forblir uberørt.

Vi lever i en verden fylt av distraksjoner.
Vi søker ytre bekreftelse.
Vi kjenner presset om å lykkes.

Men under overflaten av all denne støyen, ligger en dypere strøm.
Der finnes en stillhet.
Der vibrerer en sannhet.
Og det er i denne stillheten at det indre lyset berører oss, ikke for å få oss til å flykte fra verden, men for å gjennomleve den uten å kjempe imot den hele tiden, ja, til og med å omfavne den med alt den rommer.

Når vi gjør det, ser vi verden med nye øyne.
Solen begynner å bryte gjennom skyene, og verden får nye konturer, opplyst av et evig lys.
Det blir lettere å skjelne mellom det som går forbi og det som varer.
Mellom det som stadig forandrer seg, og den overstrømmende stillheten som aldri dør.

Og det er i denne evige stillheten at vi gjenkjenner vårt sanne selv, det guddommelige prinsipp som bor i oss.
Det strever ikke.
Det eier ikke.
Det frykter ikke.
Det bare er, og det ser.
Det stråler med kjærlighet og sannhet.
En kjærlighet som helbreder alt det den nakne sannheten viser.

Det er et kall til helbredelse og korrigering.
Og når vi står i denne korrigeringen, når vi helbreder gjennom kjærligheten, da åpner vi oss mot et sted der all ytre støy faller bort.
Et sted med stillhet som vi kan tre inn i, når vi slipper taket på hvem vi tror vi er.

Noen ganger skjer dette på en stille tur i naturen.
Andre ganger i en kontemplasjonsstund, som denne, som er skapt for nettopp det.
For vi befinner oss allerede i kjærlighetens landskap.

Kallet når oss også gjennom kriser.
Også gjennom tap.
For vi hører den gylne tonen først når våre gamle tryggheter faller sammen.
Vi ser det først når vi innser at de nakne sannhetene i livet ikke er hindringer, men invitasjoner.
De hjelper oss å åpne rommet der Stillheten får tre frem, og Lyset kan bryte gjennom skyene av vår gamle væren.

Eller som Rumi sa:

«Såret er stedet der lyset kommer inn i deg.»

Denne hellige reisen mot oppvåkning handler om kjærlighet og virkelighet.
Det handler ikke om å bli flinkere, sterkere eller mer vellykket… For det er bare maya…
Det handler om å gi slipp på illusjonen om at vi er adskilte, og huske hvem vi virkelig er:
Vi er nemlig Enhet.

Når vi i Det Gylne Rosenkorset taler om en vei av forvandling, så mener vi det følgende:

At vi ikke lenger identifiserer oss med den skiftende personligheten,
men med den lysende stillheten som ligger bak alt.

Og det er flere og flere som oppdager at livet inneholder noe dypere enn det som synes utenpå.
De kjenner sammen med oss at den virkelige revolusjonen ikke skjer i det ytre, men i det indre.
De merker en bevissthetsendring, som beveger seg bort fra verdens mange stemmer, mot én stemme: Nemlig, mot sjelens stemme.

Å vandre denne veien er å lære tillit til Lyset, også når alt synes å falle sammen.
Å vandre denne veien er å gå mot det ukjente, i en dyp sikkerhet om at den helbredende Ånden er med oss.
At vi stoler på at den leder oss tilbake til vår opprinnelige form av lys.

I det Gylne Rosenkorset kaller vi dette «Rosens vei».
Det er en vei som springer ut fra hjertet og stråler gjennom hele vårt vesen,
en vei som gjenoppretter oss til det vi var ment å være:
En kropp av lys som tilhører Lysets rike.
En strålende og ekte tilstedeværelse som er fritt fra maya.

La oss nå hvile i stillheten noen minutter,
slik at det

Den universelle Lære

Hvis du tenker etter vil du oppdage at i enhver religion finnes det en sentral, grunnleggende ide, bl.a. ideen om å føre den fortapte sønn hjem, og det vi kan kalle den universelle Lære.

Religion, har til enhver tid spillt en stor og viktig rolle opp gjennom hele menneskehetens historie.Skjult under en overflate av vekslende tider, medgang og motgang, har det alltid ligget spirituelle impulser som vi kan beskrive som frigjørende oppdragelse for menneskeheten.

Disse impulser blir som en uavbrutt strøm sendt til menneskene, som et rop fra alle tings Skaper, som klinger over verden til alle som vil høre. Dette blir mer og mer aktuell når vi  mennesker lærer å se oppover, ikke akkurat mot stjernene, men utover de grenser og begrensninger som er satt av vår egen bevissthet, og når  mennesket som på basis av negative erfaringer våger å innrømme: det MÅ være noe mer.

Mer enn verdens tilsynelatende evigvarende  skiftninger, mer enn vedvarende kaos og oppgang-blomstring-nedgangens  evig roterende hjul. Historien som beretter om dette hjulet er så altfor velkjent. Men under den ligger historien om frigjorte mennesker og deres handlinger, de som visste om den opprinnelige tilstand som mennesket var skapt til. Om dem som gang på gang, drevet av disse spirituelle impulsene, har prøvd å stimulere andre mennesker til å bli seg bevisst om det elementet av frihet som ligger latent  I oss alle. Desverre er det så altfor få som oppdager dette.

Hemmelig Lære

For det er historien om en skjult lære, en hemmelig lære, hemmelig ikke på grunn av mystifikasjon, men mer på grunn av at de fleste mennesker ikke vil eller ikke kan rive ned  sløret som inhyller deres bevissthet.

På tross av at navnene til store skikkelser (Moses, Buddha, Hermes, Jesus, Pythagoras, mm)er forbundet med denne historien, er den lite kjent. Mye er forsvunnet, men brokker av den er funnet, ofte  gjemt i avsides liggende, stille klostre, i gamle biblioteker eller under tykke lag av ørkensand; gamle bygninger vitner om guddommelige ideer , de egyptiske pyramidene, de konsentriske steinsirklene fra prehistorien, templene fra det gamle Hellas. Mange av disse bygninger vitner om et budskap,. de peker på makrokosmos og den en gang så mektige og harmoniske forbindelse mellom makrokosmos og menneskets mikrokosmos, før det menneskelige tempel ble så grundig ødelagt og vanhelliget i en fjern fortid.

Gjennom alle århundrer før og etter Kristus har det vært, blant oss, rett foran øyene på oss, vitnesbyrd om de “offentlige hemmelighetene”, som peker på  menneskenes oppgave I dette jordelivet. Ved disse viktige skrifter og byggverker er ingenting skjult eller usynlig, men de representerer en “indre” verden, en “indre” lære. Stort sett så manglet det en helhetlig oversikt. En uavbrutt linje av frigjørende impulser som binder de ovennevnte ting sammen, begynte å tre frem i lyset av bl.a. den siste tidens forskning. Men det er denne “indre” lære som lærere, profeter, byggmestere og kunstnere, uten opphold har fremstillt for oss, men, stort sett, har mennesker desverre vært blinde og døve for verkenes innhold og mening.

Sannhet

Det er en skjult historie som har ledsaget mennesket siden urtiden, men som alikevel ethvert menneske kan kjenne igjen, som en erindring, når han er moden for det.. Når han har forstått at det ligger et element av frihet i ham, som får ham til å våkne opp en dag med den vitenskap: Nei, jeg er ikke bare av jorden, en tilfeldig tilstedeværende på denne slagmark; jeg er ment som en fri ånd, en selvstendig del av det Guddommelige Alt, som er alt i alle. Da utfolder det seg en sannhet som er universell og hevet over all slags spekulasjon, en sannhet som blir igjenkjennt som et felles element i alle verdens religioner og myter.

De  lærere og profeter, o.s.v.det her er snakk om, visste at sannheten først og fremst bor i selve mennesket, i den indre bevisstheten og i sjelens åndelige liv. For dem var sjelen den eneste guddommelige virkelighet, nøkkelen til universet. På grunn av deres totale overgave av viljen og utfoldelsen av deres latente egenskaper, nådde de  livets brennpunkt som de kallte Gud, det lyset som får menesker til å erkjenne og forstå.

De lyste som mektige stjerner i sjelenes himmel og de kallte seg Krishna, Buddha, Zoroaster, Hermes, Moses, Pythagoras, Jesus. De var mektige arbeidere i en åndelig verden. De har gitt oss religion og kunnskap og deres indre kraft gir næring til vårt åndsliv den dag idag. Den indre opplysning som frigjorde sannheten i disse store lærere er et arvegods FOR ALLE. Muligheten til forståelse og utvikling av dette ligger latent i alle mennesker.

Men ikke på den måten at menneskeheten nærmer seg dette  automatisk gjennom evolusjon i vanlig forstand , nei, her handler det om en helt annen form for utvikling, ikke avhengig av evolusjonen. Mennesket kunne og kan fremdeles, til enhver tid, gjøre seg fri fra vanetenkning og “vaneliv” og bli oppfyllt av indre opplysning. Lærere og profeter, kunstnere, byggmestere, forfattere som har arbeidet  med åndelige oppgaver, har alltid arbeidet i verden med å stadig utvide sin egen forståelse og indre kunnskap, for å kunne gi menneskeheten den åndelige kunnskap som var nødvendig til enhver tid. At få har fått øynene opp for deres budskap er ikke deres skyld, det skyldes, som nevnt, sløret som mennesket har hyllet bevisstheten inn i, krav og normer fra menneskets nærmiljø, overlevelsesdrift og mye mer som alltid var og er til hinder. Inntil en begynner å røske i sløret, da kan man bli istand til å kjenne kraften i  gammel visdom.

Visdomslærere

Zaratustras ord, Mythen til Mani, Lao-tse’s Tao te King, Hermes’ bok Pymander, ord fra bibelen , alt vitner om sannheten betreffende  gnisten i mennesket som alltid har vært fri, som en del av Altet, og disse ord kan treffe et menneske som er mottakelig rett i hjertet . Den gylne tråden gjennom  religioner i alle tider er faktisk sannheten om den guddommelig lysgnist som lever dypt inn i menneskenes hjerter.  Den gylne tråden alene kan ikke få istand  den indre opplysning som så mange lengter etter, men når man en gang er blitt kjent med den “indre”lære og igjenkjent den, da vil man uten tvil kunne finne nøkkelen til den. Den indre lære er sann kunnskap, Gnosis. Opprinnelig var Gnosis sammenfatningen av all urvisdom, all kunnskap som umiddelbart henviste til guddommelig liv.

Den menneskelige bevissthet må utvikle  en kosmisk- mytisk bevissthet for å kjenne seg selv igjen I to virkeligheter, på den ene siden som en beboer av denne jorden og dens natur, som har gitt ham liv og nærer ham, men samtidig begrenser bevisstheten hans, og på den andre siden som deltager av det evige Alt, som ligger som et frø latent i mennesket og bærer ubegrensede muligheter i seg. Kunnskapen om  dette kjennetegner det gnostiske menneske.

Gnosis

Gnosis betyr bokstavelig: Kunnskap. Kunnskap om selvet, om seg selv, men også kalt: hjertets kunnskap, eller kunnskap om frigjøring. Kunnskap  som kaster lys over mysteriet om mennesket og grunnen til hans eksistens, kunnskap som river vekk slør fra bevisstheten.

Det handler om kunnskap som avdekker alt og gir altomfattende innsikt. Det er besjelende kunnskap som taler til hjertet. Det er kunnskap uten dogmer, ikke pålagt av en “mester” eller en annen autoritet, men ut fra erkjennelse og igjenkjennelse i hjerte og sinn, ut fra en begynnende indre forståelse. Denne kunnskap er universell og selvfølgelig tilgjengelig for alle mennesker. Den er kilden til all religiøs og filosofisk tenkning gjennom århundrer.

Kilder

Indisk visdom finnes  nedlagt I Upanishads, kinesisk visdom I Tao te King, det finnes gresk visdom, visdom fra det gamle Persia, fra det gamle Egypt, fra Hemes trismegistos (den tre ganger store), jødisk visdom i f.e. kabbalah, og sist men ikke minst, iden urkristne Gnosis, fra apokrife og gnostiske evangelier. Og det finnes kristne bevegelser til Mani, til Gralmysteriene og til Rosenkorsere.

Halvveis ut i det 20- ende århundre ble det gjort noen meget interessante , arkeologiske funn: I 1945 fant man ved Nag Hammadi I Egypt flere gnostisk-kristne håndskrifter, men også hermetiske (fra Hermes) tekster og en del av Plato’s Republik. I 1947 ble Dødehavsrullene funnet, som inneholdt bl.a. hellige tekster av jødiske essener. Flere Manikeiske skrifter ble funnet tidligere i det 20-ende århundre, og på den tiden våknet det i den vestlige verden  en stor interesse  for østens visdom og kultur, for taoisme, Zen-buddhisme, tibetansk buddhisme og det tibetanske dødebok, o.s.v. Det ble dannet et helt nytt bilde av gammel visdom i vår tid og mange velger også å studere  disse emnene på universiteter, som det er mulighet for nå.

Den gylne tråd gjennom verdens religioner har følgende kjennetegn:

1. Det finnes to verdener, to virkeligheter: den jordiske, naturlige foranderlige verden på den ene siden, og den evige guddommelige virkelighet på den andre siden. Den guddommelige verden gjennomtrenger den jordiske naturen, men den skjermer seg mot det guddommelige lyset og slipper det ikke inn, på grunn av uvitenhet.
2. Mennesket er tosidig , et dobbelt vesen. Det mennesket som vi kjenner til, er ikke det mennesket som opprinnelig ble skapt guddommelig. Mennesket er helt og holdent et produkt av den jordiske natur, unntatt den lille lysgnisten I hjertet av hans system, mikrokosmos.
3. Det finnes en vei til frigjøring, til regenerasjon og gjenfødelse, en vei som må realiseres I frihet og selvstendighet. Mennesket blir ikke overlatt til seg selv I denne forandelige, uhellige verden.. Det finnes en forbindelse mellom Gud og mennesket.

Disse kjennetegn finner vi I  nesten alle religioner, og de  impulsene som regelmessig blir sendt ut til menneskeheten fra den guddommelige verden, er aldri spekulative. Det er  alltid en Plan som ligger til grunn. Det er det guddommelige skapelseplan som ikke slipper sine skapninger og som arbeider planmessig med å vekke mennesker opp fra dvalen,  gi dem kunnskap og stimulere dem til å gjøre seg fri. Dette arbeid blir alltid utført på riktig vis og lykkes alltid. Målet er å gjøre den ene sannhet om mennesket , verden og Altet, kjent, og få menneskene til å reagere på dette.

Fordi verden er så ufulkommen er de fleste på jakt etter ett eller annet. Det mangler noe, mennesket leter etter oppfyllelse, lykke, etter å eie. Mennesket er ikke i stand til å styre verden, kan ikke skape det fullendte og stadig søker han  etter forbedringer.

De vises sten

Man leter etter “de vises sten”, nøkkelen til det perfekte, man forsøker hele tiden å unslippe alle slags motsettninger, og å finne løsninger mot all ondskap som hersker i verden. Den som forsøker å finne løsninger ved hjelp av denne verdens vanlige midler, blir ikke sjelden skuffet og såret og vil tilslutt oppdage det samme som  predikeren sier: Alt er tomhet, bare tomhet. Menneskene har mistet forbindelsen med sin guddommelige opprinnelse, og roten til alt ondt er deres fundamentale uvitenhet . Og det igjen er grunnen til  den universelle Læren blir misbrukt av de som er ute f.e. etter makt for egen del, forandrer den for at den skal kunne tjene deres mål, eller stenger seg selv og andre inne i dogmer.

Opp gjennom tidene har mange blitt offer for slikt og sannhetens budskap kan ikke åpenbare seg. Men den som  blir klar over hvor uvitende han er, kan begynne  med å forsøke å bøte på dette. Da kommer forståelsen for læren om at mennesket er et delt vesen, om at det finnes to naturer og han begynner å lengte etter å gjenopprette den opprinnelige enheten med Altet, og overvinne den lavere natur. Paulus beskriver dette med å dø daglig- etter den lavere natur, og å bli født i det nye Livet. Da kan personligheten etterhvert mer og mer gjenspeile det guddommelige i sin sjel. Dette var og er målet til all universell lære: å gjenskape forbindelsen mellom mennesket og skaperen.

Enhver guddommelig  impuls som har som mål å sende ut den indre lære til hjelp for søkende mennesker, gjør dette i en form som er tilpasset den aktuelle tid og dens muligheter. For å  gi flest mulig søkende mennesker anledning ti å bli forbundet med den levende sannhet.

Til slutt et ord fra Thomas evangeliet:

Jesus sa:

Jeg vil gi dere det som intet øye har sett,
Som intet øre har hørt,
Som ingen hånd har rørt
Og som ikke er tenkt ut i et menneskejherte .

J Krishnamurti

Ramana Maharshi

Sören Kierkegaard

Jan van Rijckenborgh och Catharose de Petri

Elisabeth Kübler Ross