I hvert menneskeliv kommer det et øyeblikk hvor et dypere kall stiger opp til overflaten.
Det kommer med sannhet.
Det kommer med virkelighet.
Og det viser seg i former som livet selv fører med seg, gjennom perioder fylt av glede og sorg, gjennom tider hvor vi kjemper i det skjulte.

Men selve kjernen i vår indre kamp forblir den samme:
Det er noe mer.
Og vi vet det.

Det er en viten som bor i oss, urokkelig.
Vi kan ikke late som om den ikke finnes.
For det er noe i oss som ser forbi livets utilfredshet, og minner oss om en dypere virkelighet.
Vi kjenner det i hjertet:
Det finnes noe større enn rollene vi spiller. Noe mer enn målene vi jager. Mer enn identitetene vi stadig former.

Dette er en viten som er sterk, men stille.
Taus, men likevel høylytt.

Og den viser oss:
Vi er ikke det verden hele tiden speiler tilbake til oss.
Vi er noe annet.

Bak refleksjonene fra verden skinner et mildt, vedvarende kall fra det indre lyset.
Det er den myke, men kraftfulle hviskingen fra den guddommelige gnisten i oss.
Den ber oss å reise oss fra vår indre søvn.

Den samme virkeligheten også omtales i Upanishadene:

“Det finnes et lys som skinner
hinsides alle ting på jorden,
hinsides oss alle,
hinsides himlene,
hinsides det høyeste –
og dette er lyset
som skinner i ditt hjerte.”

Dette lyset trenger vi ikke hente utenfra.
Vi trenger ikke en gang å søke det.
Det er allerede i oss.
Som solen bak skyene , den skinner, men vi ser ikke kilden.
Lyset er til stede, men de skarpe skyggene finnes ikke.

Kilden er skjult fordi vi er viklet inn i illusjonene fra den ytre verden.
Den gamle visdomstradisjonen kaller disse illusjonene for maya, et spill av former, polarisert og polariserende.
Sanseinntrykkene våre blir fanget av dette spillet, og personligheten vår blir trollbundet.
Men sjelen, den forblir uberørt.

Vi lever i en verden fylt av distraksjoner.
Vi søker ytre bekreftelse.
Vi kjenner presset om å lykkes.

Men under overflaten av all denne støyen, ligger en dypere strøm.
Der finnes en stillhet.
Der vibrerer en sannhet.
Og det er i denne stillheten at det indre lyset berører oss, ikke for å få oss til å flykte fra verden, men for å gjennomleve den uten å kjempe imot den hele tiden, ja, til og med å omfavne den med alt den rommer.

Når vi gjør det, ser vi verden med nye øyne.
Solen begynner å bryte gjennom skyene, og verden får nye konturer, opplyst av et evig lys.
Det blir lettere å skjelne mellom det som går forbi og det som varer.
Mellom det som stadig forandrer seg, og den overstrømmende stillheten som aldri dør.

Og det er i denne evige stillheten at vi gjenkjenner vårt sanne selv, det guddommelige prinsipp som bor i oss.
Det strever ikke.
Det eier ikke.
Det frykter ikke.
Det bare er, og det ser.
Det stråler med kjærlighet og sannhet.
En kjærlighet som helbreder alt det den nakne sannheten viser.

Det er et kall til helbredelse og korrigering.
Og når vi står i denne korrigeringen, når vi helbreder gjennom kjærligheten, da åpner vi oss mot et sted der all ytre støy faller bort.
Et sted med stillhet som vi kan tre inn i, når vi slipper taket på hvem vi tror vi er.

Noen ganger skjer dette på en stille tur i naturen.
Andre ganger i en kontemplasjonsstund, som denne, som er skapt for nettopp det.
For vi befinner oss allerede i kjærlighetens landskap.

Kallet når oss også gjennom kriser.
Også gjennom tap.
For vi hører den gylne tonen først når våre gamle tryggheter faller sammen.
Vi ser det først når vi innser at de nakne sannhetene i livet ikke er hindringer, men invitasjoner.
De hjelper oss å åpne rommet der Stillheten får tre frem, og Lyset kan bryte gjennom skyene av vår gamle væren.

Eller som Rumi sa:

«Såret er stedet der lyset kommer inn i deg.»

Denne hellige reisen mot oppvåkning handler om kjærlighet og virkelighet.
Det handler ikke om å bli flinkere, sterkere eller mer vellykket… For det er bare maya…
Det handler om å gi slipp på illusjonen om at vi er adskilte, og huske hvem vi virkelig er:
Vi er nemlig Enhet.

Når vi i Det Gylne Rosenkorset taler om en vei av forvandling, så mener vi det følgende:

At vi ikke lenger identifiserer oss med den skiftende personligheten,
men med den lysende stillheten som ligger bak alt.

Og det er flere og flere som oppdager at livet inneholder noe dypere enn det som synes utenpå.
De kjenner sammen med oss at den virkelige revolusjonen ikke skjer i det ytre, men i det indre.
De merker en bevissthetsendring, som beveger seg bort fra verdens mange stemmer, mot én stemme: Nemlig, mot sjelens stemme.

Å vandre denne veien er å lære tillit til Lyset, også når alt synes å falle sammen.
Å vandre denne veien er å gå mot det ukjente, i en dyp sikkerhet om at den helbredende Ånden er med oss.
At vi stoler på at den leder oss tilbake til vår opprinnelige form av lys.

I det Gylne Rosenkorset kaller vi dette «Rosens vei».
Det er en vei som springer ut fra hjertet og stråler gjennom hele vårt vesen,
en vei som gjenoppretter oss til det vi var ment å være:
En kropp av lys som tilhører Lysets rike.
En strålende og ekte tilstedeværelse som er fritt fra maya.

La oss nå hvile i stillheten noen minutter,
slik at det