Hva finnes bortenfor konflikt?

Vi kjenner alle til konflikt. Den finnes overalt rundt oss, i familier, i samfunnet, mellom nasjoner. Men mest av alt finnes den inne i oss selv.

Vi kan oppleve en stadig dragkamp: én del av oss vil én ting, en annen del vil noe helt annet. Jeg vil ha fred, men blir likevel fanget i frykt. Jeg lengter etter kjærlighet, men kjenner hvordan jeg klamrer meg fast, forsvarer meg og lukker hjertet. Jeg ønsker enhet, og likevel deler jeg verden inn i “meg” og “dem.”

Kanskje du har kjent det samme: du vil si noe trivelig, men en skarp kommentar slipper ut. Du vil ta et steg nærmere noen, men stolthet eller sårhet holder deg tilbake. Mange av oss ønsker å leve med mening, men en annen del vil helst bare ha komfort og distraksjon. Og så er spørsmålet for hver og en av oss: Hva finnes bortenfor konflikt?

Det hjelper å se hvor konflikten egentlig har sitt opphav. I oss finnes det to prinsipper. Det ene er personlighetens jeg, den delen som vil overleve, som ønsker å bli sett, og som søker trygghet og glede. Dette er naturlig. Det er ikke galt, det er bare slik personligheten er skapt. Og så finnes det noe annet, noe stillere og dypere: en åndsgnist, som et frø som ikke kommer fra denne verden av motsetninger. Den hvisker om sannhet, om frihet, om kjærlighet som ikke er avhengig av å få noe tilbake, og i lyset av dette frøet kan sjelsbevissthet bli født. Problemet er at disse to ikke snakker samme språk. Personligheten sier: “Beskytt deg selv,” mens sjelsbevisstheten sier: “Overgi deg selv.” Når begge trekker i oss samtidig, er det ikke rart at livet kjennes som en kamp.

Kanskje spenningene vi gjennomgår ikke er feil. La oss se på våre konflikter og kamper som om de er en smie. Tenk på jern lagt i ild: det varmes opp, hamres og formes, og slik blir det sterkt, nyttig og vakkert. Konflikt, både indre og ytre, er ilden hvor sjelen prøves og vekkes. Hvis vi bare kjemper inne i den, blir vi brent. Hvis vi flykter fra den, følger den oss. Men hvis vi våger å stå stille i ilden, nærværende og uten å velge én side mot den andre, da begynner noe nytt å vise seg.

Midt i konflikten finnes et stille punkt, et rolig sentrum i hjertet. Kanskje du selv har lagt merke til det, midt i en krangel når du plutselig slutter å forsvare deg og bare lytter. Eller i et øyeblikk av dyp utmattelse når du slipper all motstand og et øyeblikk av fred oppstår. Det er det stille punktet. Når vi berører det, selv bare et øyeblikk, ser vi at begge sider av kampen hører til samme forgjengelige verden. Ingen av dem er den endelige sannheten. Og fra den erkjennelsen våkner noe dypere, et nytt perspektiv, en ny måte å være på. Spørsmålet skifter fra: “Hvordan kan jeg vinne denne konflikten?” til: “Hvem er det i meg som stadig kjemper?”

Hele vårt jordiske liv er vevd av par: lys og mørke, glede og sorg, fødsel og død. Vi klamrer oss til den ene siden og flykter fra den andre. Men begge hører til samme felt. Dette er dualitetens slør, personlighetens drakt. Men bak dette sløret finnes noe helt annet. Og vi kan ikke se det før vi slutter å kjempe med motsetningene. Personligheten er et vidunderlig instrument, men den ble aldri bygget for å bære det evige. Den fødes i tid og dør i tid. Likevel, i utmattelsen av konflikten, åpnes et rom. Og i det rommet kan en ny sjel bli født. Dette er den andre fødsel, en oppvåkning av det udødelige i det dødelige. Det er som en skjult rose som springer ut når den gamle kampen endelig legges ned.

Å leve bortenfor konflikt betyr ikke at ingenting berører oss lenger. Det betyr at vi ikke lenger lar oss definere av våre kamper. Dette er “sjelenes rustning.” Ikke en rustning av stål for å kjempe mot andre, men en indre beskyttelse som kommer av kjærlighet, av sannhet, av overgivelse. Det er en styrke som ikke trenger å slå tilbake, en klarhet som ikke trenger å dømme, en kjærlighet som ikke trenger å holde fast. Med denne rustningen kan vi fortsatt møte diskusjoner hjemme, frustrasjoner på jobb og tvil i oss selv, men de sårer oss ikke lenger i kjernen.

Så, hva finner vi egentlig bortenfor konflikt? Vi finner fred, ikke den skjøre freden som kollapser når livet blir vanskelig, men en fred som alltid er der, som en skjult kilde under jorden. Den bærer oss når alt annet faller sammen. Den stabiliserer oss når følelsene ryster. Den lærer oss at stillhet kan være sterkere enn argument, og at å gi etter kan være sterkere enn å tvinge.

Vi finner enhet, ikke som en idé, men som en virkelig erfaring. Vi begynner å se den samme åndsgnisten skinne i hjertene til dem vi står imot, slik den også skinner i vårt eget. Og den erkjennelsen endrer alt. Vi ser fortsatt forskjeller, men vi ser ikke lenger fiender. Vi ser ulike uttrykk for det Ene Livet.

Og vi finner frihet. Friheten fra å være tvunget til å kjempe, forsvare, gripe, bevise. Friheten til å hvile i det evige, til å handle uten frykt, til å elske uten betingelser. Denne friheten føles som hjemkomst, som å legge ned en byrde som har vært båret altfor lenge. Som å sitte ved varmen av et bål etter en kald reise. Det er gleden ved å huske hvem vi virkelig er.

La oss derfor ikke frykte konflikt, og ikke behandle den som et nederlag. Konflikt er smien der noe høyere formes i oss. Det er døren vi må gå gjennom, fra det rastløse, delte jeget til freden i den udelte Ånden. For det finnes bare én vei ut av konflikt, og det er å stå i det konfliktfrie rommet i Ånden. Det er ikke-meg, men den-andre-i-meg, som åpenbarer seg når vi er til stede.

Når konflikt kommer, i våre familier, i vårt arbeid, i vårt hjerte, la oss huske: dette er ikke slutten. Det er terskelen. Det er læreren. Og hvis vi våger å tåle smerten og stå stille i dens ild, hvis vi våger å vende oss innover til det stille punktet, vil vi oppdage at konflikten ikke er det siste ord, men en mulighet til forvandling.

Bortenfor finnes en fred ingen storm kan ryste, en enhet som ikke kan brytes, en frihet som ingen makt på jorden kan ta bort. Og mest av alt finnes den stille gleden over at sjelen vender tilbake til sitt gyllene hjem.