Hvorfor har mennesker alltid fortalt historier?
Og hvorfor har mennesker alltid lyttet til historier fylt med undring?

Det er noe i visse historier som fanger oss – og det som fanger oss, er ofte det samme som en gang fanget noen så dypt at han eller hun bare måtte fortelle om det. Som mennesker er vi uttrykksfulle av natur. Det ligger i det menneskelige å ønske å fortelle historier om det som er viktigst for oss.

Så, når noe virkelig viktig skjer, og spesielt noe gledelig – da ønsker vi å uttrykke det. Vi ønsker å dele det, helst med hele verden! Dette har vært slik til alle tider.

Og det som kanskje har vært viktigst for hvert menneske i alle tider, er lengselen etter et liv som ikke er preget av uendelig sorg, frykt og forfall, men et liv som er evig, et liv som er stadig. Et liv som er fritt for de stressfaktorene og lidelsene slik vi kjenner dem også i våre egne omstendigheter.

Mennesket har alltid strevd som vi strever, men dette samme mennesket har også, i dype øyeblikk, funnet denne evigheten i seg selv. Og ingenting var mer gledelig – og viktigere – enn å dele det.

For det handler om en indre frihet – et lys større enn verdens lys, et lys som aldri dør.

Derfor finner vi befrielsesmyter. Vi finner disse fra de eldste hulemaleriene til moderne kunst, kultur og film. Fordi mennesker har alltid gått gjennom den samme prosessen, og mennesket har uttrykt alt dette i kunst og musikk og gjennom eventyr, myter og fortellinger – og noen av disse ble til religioner.

Grunnlaget er alltid det samme:
Vi er, i vår opprinnelige tilstand, vesener av lys,
men vi er fanget i mørket,
og vi må vende oss tilbake til lyset,
slik at vi blir vesener av lys igjen.

Så vi må vende sjelen tilbake til denne opprinnelige, lysende tilstanden, og når vi gjør det, da skjer en oppvåkning.

Dette skjer ikke plutselig.
Dette skjer ikke uten motstand heller,
selv om vi blir bevisste deltagere av en indre fred.

Oppvåkningen skjer gjennom ulike faser – noen ganger smertefulle, men alltid med mottakelse av kjærlighetskraft og nåde og en økende indre fredstilstand.

Disse historiene vi snakker om har alle samme tema. Det ser ut til at grunnlaget for alle myter sannsynligvis er likt, fordi denne ene historien er vevd inn i vår eksistens.

Noen ganger er dette kalt mono-myten. Når vi undersøker disse mytene, ser vi at de ikke bare er historier for underholdningens skyld, men at de er levende metaforer, symboler og veivisere som peker mot en virkelighet som ligger dypt inne i oss – en virkelighet fylt av fred, en virkelighet av en strålende evighet, som er en del av hjertet vårt.

Så hvorfor symboler? Og hvorfor myter?

Symboler er egentlig verdslige objekter som brukes til å forklare en sjelsvirkelighet, som er verdensfjern. Det er derfor symboler ikke taler til oss på samme måte som logiske argumenter.

Disse symbolene instruerer ikke sinnet vårt med ny informasjon, men de gir gjenklang i et dypt minne i oss. Et minne om vår opprinnelige sjelstilstand – som vi har mistet.

Så når vi hører disse historiene, er det som om et minne – vi nesten hadde glemt – kommer opp til overflaten. Det er som om noen nettopp har nevnt en detalj fra for lenge siden, og nå husker vi også andre ting fra denne hendelsen.

Og det er derfor det finnes myter: for at vi skal huske.

Alle disse historiene følger et velkjent mønster. De handler ofte om et fall fra nåde, og en tilbakevending til nåde – og dette er ikke bundet til én tradisjon. Vi finner disse historiene i Bhagavad Gita, Odysseen, den norrøne Edda, Kristi liv, de alkymistiske og rosenkors-tekstene, middelalderens ridderhistorier og mange andre kilder.

Alle sier det samme på en annen måte – akkurat som vi i det Moderne Rosenkorset også prøver å si det samme, fordi vi bokstavelig talt ser det samme som det alltid har blitt sett.

Det som er mytologisk, er nemlig prosessen til et menneske som lengter etter lyset, som søker lyset, som følger lyset – og som blir opplyst av lyset. Og denne reisen går via syv ulike faser.

Ikke som statiske trinn – for vi er alle i en flytende prosess, der to faser alltid spiller en viktig rolle samtidig – men det er likevel enkelt å dele den stadige veien inn i syv deler.

Og nå i kveld ønsker vi å presentere disse fasene gjennom kjente historier.

1. Den hellige utilfredsheten

Den første fasen på vår vei er et liv fullt av utilfredshet. Det er et liv der vi sitter fast i rutiner, der vi jakter etter begjær, og der vi stadig gjør det andre forventer av oss.

Vi sitter fast i et hjul som ofte kan føles meningsløst – så vi begynner å lete etter mening. Dette kan vi kalle en hellig utilfredshet: en følelse av at noe essensielt mangler.

Vi finner akkurat dette i mange fortellinger:

• I Bibelen blir det fortalt om den fortapte sønnen. Han er helt tom, selv om livet hans er fylt med verdslige gleder.
• I Odysseen lengter Odysseus tilbake til sitt opprinnelige kongerike, Ithaka, mens han er fanget i en verden full av illusjoner.
• I Den guddommelige komedie våkner Dante opp i en mørk skog. Han er usikker på hvordan han havnet der og vet ikke hvor han skal.
• I filmen The Matrix får Neo en følelse av at verden hans er usann og ufullstendig.
• I Siddhartha, av Hermann Hesse, drukner hovedpersonen bokstavelig talt i rikdom, mens han i virkeligheten dør innvendig. Han klarer ikke å finne glede.
• Job, som vi kjenner fra Bibelen, er knust, og Gud virker helt utilgjengelig.
• I Det gamle testamentet sier Kong Salomo: «Alt er forfengelighet.» Alt er bare et tynt lag av pynt, mens det som ligger under er uekte.
• I Bhagavad Gita møter vi Arjuna, som er fanget i en moralsk krise midt i livets krig. Han vet ikke lenger hva som er rett og galt.

Og det er her reisen begynner – for hver og en av oss.

Den første fasen begynner ikke med seier, men med en tom følelse av ufullstendighet. Og denne følelsen leder oss til den andre fasen.

2. Lengselens rop

Tomheten blir en smerte. En dyp, eksistensiell lengsel som roper:
«Gud, gi meg fred!»

Selv om det kanskje ikke føles slik, er dette ropet en dyp åndelig tørst – en tørst etter livets vann. Det er en lengsel etter det virkelige, etter frigjøring og etter noe som virkelig gir mening.

Dette ropet gjenfinnes i mange hellige og mytiske fortellinger:

• Arjunas bønn til Krishna i Bhagavad Gita, hvor han ber om lys i et moralsk mørke.
• Maria Magdalena gråter ved Kristi grav – verdens lys som er tapt.
• I det gamle Egypt gråter Isis og Nephthys over tapet av Osiris, også han et bilde på verdens lys.
• I den gnostiske Pistis Sophia gråter hun i smerte og ber om lysets tilbakekomst – det første mysteriet.
• Parsifal kjenner en dyp skam fordi han innser at han gikk glipp av gralen på grunn av mangel på medfølelse.
• I Eddaen kan Baldr, kjærlighetskraften, bare komme tilbake når hele verden gråter etter ham.
• I Gilgamesh-eposet, når Enkidu dør, gråter Gilgamesh og lover å søke udødelighet.
• I Det nye testamentet står det:

«Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.
For hver den som ber, han får.
Den som leter, han finner.
Og den som banker på, skal det bli lukket opp.»

Dette er den andre fasen: lengselens rop. Og dette ropet leder til et vendepunkt.

3. Lysets visjon

Når vi roper, hyler, gråter og ber – da får vi svar. Det mørke åpner seg for det lyse.

Vi ser et glimt.
Vi får en visjon.
Vi kjenner et nærvær.

Det ekte, det evige, som ligger både innover og utenom, viser seg. Noen ganger kommer det stille. Andre ganger brått, gjennom krise. Men uansett: dette lyset vi ser, forandrer alt.

Vi kjenner dette igjen i mange symbolbærende fortellinger:

• Paulus’ omvendelse på veien til Damaskus, der han blir overveldet av et blendende lys.
• Den hellige gral viser seg plutselig for de verdige ridderne.
• Moses hører Guds stemme i den brennende busken.
• Fangen i Platons hule vender seg og ser lyset for første gang.
• I alkymien symboliseres dette av påfuglstadioet – når alle farger blusser i skjønnhet før døden og forvandlingen.
• I Johannes’ åpenbaring åpner himmelen seg og han ser det himmelske mennesket.

I alle disse historiene skjer det samme vendepunktet – det samme som vi må gjennom i vår egen oppvåkningsprosess.

4. Renselsens ild

Etter vendepunktet – der vi virkelig har blitt kjent med lysets strålende kilde – følger mange vanskeligheter. For alle illusjonene egoet tidligere har bygd opp, må nå oppløses for å gjøre plass for lyset.

Når man har sett lyset, da kommer lyset med et krav:
Man må leve ut fra lyset – ikke bare se det.

Derfor er den fjerde fasen en kraftig og ofte tøff renselse. Vi finner denne renselsen symbolisert i mange myter og historier:

• Kristus befinner seg i ørkenen i 40 dager og blir satt på prøve.
• Gandalf den grå må dø for å gjenfødes som Gandalf den hvite.
• Johannes av Korset beskriver “sjelens mørke natt”, hvor man møter mange indre kamper.
• Parsifal ledes til gralen gjennom sorg og ydmykelser.
• I alkymien blir denne renselsen symbolisert ved blekingen – Albedo – hvor all urenhet brennes bort.
• I tarot representeres dette av kortet Tårnet, hvor gamle og usanne strukturer kollapser.
• Dette er også Ragnarok og Johannes’ åpenbaring, hvor det gamle ødelegges for å gi plass til fornyelse og gjenfødelse.

Denne fasen innebærer at alt krystallisert og uekte blir revet ned. Det kan være smertefullt. Men nåden som finnes i denne smerten, er større enn all verdens lidelse.

Man mottar det som i gamle tekster kalles Gileads balsam – en helbredende smerte som forbereder sjelen på en ny glans.

5. Det indre øyet våkner

Gjennom denne renselsen kommer vi til en dyp stillhet som avslører en ny virkelighet – en virkelighet som er fri for astrale stormer.

Dette er fase fem: Oppvåkningen av det indre øyet.

Vi – eller kandidaten, eller helten i historien – får et nytt syn, både innover og utover. Når de indre illusjonene oppløses, begynner sjelen å være vitne til en annen virkelighet. Et nytt lys ser gjennom oss.

Det indre øyet åpnes.

Dette uttrykkes i mange tradisjoner og symboler:

• Kristi forvandling på berget, der hans lys skinner innenfra.
• I egyptisk mytologi får Horus øyet sitt tilbake – et symbol på det gjenopprettede, oppvåknede synet.
• I Veda-tradisjonen er det Brahmas tredje øye, som ser forbi det forbigående og inn i det evige.
• I det gnostiske Thomasevangeliet sies det: «Når ditt indre blir som ditt ytre…»
• I Bibelen står det: «Når ditt øye blir enkelt, blir hele kroppen full av lys.»
• I sufismen snakkes det om speilhjertet – et rent hjerte som reflekterer det guddommelige uten forvrengning.
• I hinduismen kalles dette Darshan – den gjensidige erkjennelsen mellom mennesket og det guddommelige.
• Og dette er også Gralen: ikke lenger bare sett, men erfart som en levende virkelighet – som en del av det nye riket.

Fra dette punktet styres sjelen ikke bare av tro, men av direkte innsikt – en levende bevissthetstilstand, der alt oppleves som ett.

6. En ny væretilstand

Dette nye synet – det indre øyet som våkner – fører til en ny type handling. For det indre øyet forblir bare åpent når vi lever i samsvar med det vi har sett. Når vi blir lysets tjenere.

Uten en ny handling vil øyet lukkes igjen.

Derfor er det sjette trinnet på veien en ny væretilstand. Vi handler ikke lenger ut fra ego, vilje eller ambisjon – men fra stillhet, medfølelse og sannhet.

Når vi ser på en ny måte, strømmer kjærligheten naturlig fra oss. Vi forankrer oss i sannhet innover, og lar lyset strømme utover.

Dette gjenspeiles i mange fortellinger og tradisjoner:

• Kristus helbreder sine medmennesker med dyp medfølelse. Han legemliggjør guddommelig kjærlighet.
• Avalokiteshvara, bodhisattvaen for medfølelse, lover å redde menneskeheten og vil ikke forlate verden før den siste sjel er befridd.
• Rosenkorserne tjener menneskeheten i det skjulte – med enkelhet, i stillhet og uten skryt.
• Moses kommer ned fra fjellet med et skinnende ansikt og med sannhetens lov i hendene.
• Den gnostiske Sophia er nå forløst, og tjener fra det trettende eonet.
• Gralsridderen vender tilbake for å helbrede den sårede kongen Amfortas og fornye landet.

Døden er overvunnet i denne sjette fasen.
Sjelen skinner nå fullt ut.
Den lever i handling, og handlingen er lys.

7. Forvandling og forening

I den syvende og siste fasen vender sjelen helt tilbake – som et forvandlet vesen. Nå er den ikke lenger på søken. Den har blitt ett med det den søkte.

Vi finner denne foreningen uttrykt i mange symbolske og hellige bilder:

• Kristi oppstandelse – en kropp strålende av lys og nåde.
• Odyssevs’ hjemkomst – han er dypt forvandlet.
• Buddhas oppvåkning – han er fredfylt og skinnende.
• Føniksen som reiser seg i prakt fra asken – i nytt liv, uten fortid.
• Det usynlige Rosenkorstempelet – som de gamle rosenkorserne beskrev: det er overalt, men skjult. Tilgjengelig for enhver som roper av hjertet.
• Det siste alkymistiske stadiet: Rubedo – hvor ånden stråler fullt ut i sjelens blod, og himmel og jord forenes i ett.

I denne syvende fasen søker ikke sjelen lenger lyset –
for sjelen har blitt til lys.

Disse syv fasene er ikke bare en fortelling.
De er din fortelling.

Så når du føler deg fortapt, rastløs eller tynget av en verden som går for raskt, eller føles for overfladisk – ikke glem:

Lengselen du bærer på, er hellig.
Kampen du kjemper, er hellig.
Smerten du kjenner, er ikke svakhet –
det er Åndens stemme i deg.

En stemme som kaller deg hjem,
til midtpunktet i ditt vesen.

En stemme som leder deg tilbake til den absolutte, indre stillheten –
en stillhet som strømmer over av lys.

I mytene vender helten forvandlet tilbake.
I vår egen forvandling vender vi tilbake –
ikke fordi vi har erobret verden,
men fordi vi har gitt slipp på det som var usant i oss.

Og slik har vi blitt det vi alltid har vært:
En sjel fylt av åndens lys.